Posts Tagged ‘hio’

Ønsker meg tilbake til HiO.

En av de mest inspirerende forelesningene jeg var på da jeg gikk på lærerskolen var med Professor Øyvind Grøn. Han var gjesteforeleser i fysikk, og forelesningen handlet om universet fra det sore smellet og frem til ca nå. Hans kunnskap og engasjement for faget var helt overveldende den gangen, og jeg husker de 3 timene med et smil om munnen.

Men med det som skjer ned på CERN, med LHC og nøytrinoer som kanskje går raskere enn lyset så kommer det frem flere spørsmål hos meg.

  • Vil dette ha noen effekt på universets alder?
  • I tilfelle hvor stor?
  • Denne overlysfarten, er det dagligdags fart, eller noe de bare bruker i noen sammenhenger (show-off for fysikere)?
  • Vil det si at andre partikler også kan bevege seg raskere enn vi har trodd?

Kunne godt tenkt meg en professor som kunne forklart meg dette, men det er vel for tidlig for noen konklusjoner enda. Så jeg får vente til de har fått ting på stell nede på CERN.

Kjønnsperspektiv i skolen

Kjønnsperspektiv i skolen er noe som har opptatt meg veldig. Jeg er generelt opptatt av mannens stilling i samfunnet i dag, og en av de plassene man tydeligst ser at noe er på ville veier er i skolen. Gutter gjør det dårligere enn jentene og det er andelen av gutter/menn som tar høyere utdanning synker. I aftenposten i dag så viser det seg at det ikke spiller noe rolle om man har kvinnelig eller mannlig lærer. Det er andre ting som spiller inn på om gutta klarer seg eller ikke. En god lærer er en god lærer uansett mener forskerne. Det kan vel stemme.

Jeg mener ikke å være noe ekspert på emnet, men jeg er gutt og har vært gjennom mange år med skole. Jeg ble bevisst på feminiseringen (i mangle av et bedre ord) i skolen på Lærerhøgskolen i Oslo. Der er også de aller fleste foreleserne/lærerne damer. Noen hederlige unntak er det (Timmy, du veit hvem du er og tidligere nevnte Gunnar Neegaard), men de blir fort kneblet av kvinnelige studenter. Vår mattelærer underviste på en måte som passa oss gutta godt, men studievalueringen sa at klassen ikke var fornøyd med undervisningen (rykter og antagelser selvfølgelig, men det er et «educated guess» fra min side) og han fikk en annen klasse enn oss neste år. Vi gutta var ikke flertallet i klassen denne gangen. Vi gutta klarte ikke å velte pedlærerinna vår. Pedhistorie er ikke spennende og engasjerende for de fleste av oss gutta og det blir ikke bedre med denne type undervisning:

  • Tenk deg tilbake til det gamle Hellas, lukk øynene. Hva har du på deg?
  • Hvem er du? Er det noen av dere som tenker dere selv som slaver? Hvorfor ikke?
  • Se på de fantastiske krøllene til Rosseau!

Dette blir løsrevne sitater ute av kontekst, men jeg var der, og jeg følte ikke at det ble undervist for meg (så må vi jo huske på at flertallet av elevene på HiO er damer og det må undervises for dem mest kanskje, men det er en annen skål). Det jeg lærte i pedhistorietimene var at man må huske på alle elevene i klassen. De må kunne identifisere seg med det du holder på med ved kateteret. Det gjelder ikke bare på tvers av kjønn, men også på tvers av opphav.

Derfor: Når du snakker om geologi og berggrunnen i Norge, ikke si; tenk deg at du er en fugl som flyr høyt over landet og kan se helt ned til grunnfjellet. Nei, da sier du; se for deg cockpiten i et helikopter, foran deg har du en skjerm der du ser helt ned til grunnfjellet.

Eller når du snakker om forskere så nevner du Alhazen for at de fra midtøsten skal føle seg inkludert, du nevner Marie Curie for at jentene skal føle seg inkludert, du nevner Nikola Tesla slik at du kan vise bilde av en Tesla roadster så får du med de bil- og miljøinteresserte også. Legg til flere forskere som funker i din klasse.

Det handler vel igjen i om tilpassa opplæring, men det er ikke så vanskelig å legge om språket sitt, og å velge hvilke bilder man skal bruke (både metaforer og bilder).

Dette ble mer tannløst og generelt enn jeg hadde trodd. Og når jeg tenker gjennom hva jeg har skrevet kommer jeg vel frem til at det ikke er gutta som er viktigst, men at alle er med.

Praksissjokk

Jeg lurer på når dette praksissjokket kommer? Og hva går det ut på? Er det arbeidsmengden jeg kommer til å knele under? Er det det at jeg ikke klarer å finne på egasjerende undervisning? Er det uroen i timene? Eller er det at jeg ikke klarer å komme i kontakt med barna? Eller er det alt sammen?

Jeg har møtt arbeidsmengden til dels. Jeg har ikke kontaktlæreransvar og slipper en del jobb da. Jeg har fått ansvar for nasjonale og osloprøver, derfor ligger mye av arbeidet og venter på meg når de blir ferdig.

Engasjerende undervisning tror jeg jeg får til. Enn så lenge. Jeg må rett og slett takke en del lærere på HiO. Først og fremst vil jeg gi en shout out til Gunnar Neegaard. Min KRL-lærer på høyskolen. Jeg er ganske sikker på at det var han som sa: «Med fagkunnskapen kommer metoden!» Og det har jeg tenkt mye på og prøvd å følge opp ved å kunne det jeg skal lære bort. Og jeg merker fort at det er mere moro for meg og elevene når jeg har forsøk i klassen enn når jeg må vikariere i musikk. Så må jeg også rette en stor takk til Naturfag- og samfunnsfagseksjonen på HiO. De klarte å ha en praktisk tilnærming til undervisninga som alikevel tok vare på fagkunnskapen. Lærerne hadde en sånn glød for faget og for undervisningsmetodene at det var vanskelig å ikke bli smittet. Jeg håper at jeg fremdeles har den gløden for faget jeg fikk da.  Hilde Harnæs som hadde hovedansvaret får ta takken for dem alle. Og til IKT-seksjonen også. Takket være dem og mine medstudenter er jeg kapabel til å bruke ikt i undevisningen. Det gir meg kred både hos elevene og kollegene.

Så er det uroen i timene. At det er bråkete når nesten 30 tiåringer skal løse 8-10 forskjellige oppgaver basert på tilpassning til hver enkelt kom ikke som noe sjokk. (Noe burde forandres i systemet, men det er langsiktig), så jeg må bli bedre på organisering, engasjering og ledelse nå med en gang.

Kontakten med elevene kommer jo smått om senn. Noen kan si at jeg jukser og bestikker dem med youtubeklipp, jeg mener jeg krydrer undervisningen med andre typer forskere enn forskerspirer.

Og til sammen blir alt dette en bekreftelse på at jeg har valgt riktig. Sjokket er vel større når jeg ser hvor avhengige enkelte elever er av voksenkontakt. Og hvor lite som skal til for at en elev, eller en lærer, skal gå fra en situasjon med et bredt smil om munnen.

Så nei, jeg er ikke praksissjokka. Her er to alternative slutter på dette innlegget:

  1. Som kjærringa sa da hu sa Odd Nerdrums sjølportrett: Hovmod står for fall!  eller:
  2. Den som venter på noe fælt venter sjelden forgjeves. Det kommer vel etter pappapermisjonen min skulle jeg mene. Da har jeg ikke nasjonale prøver å gjemme meg bak eller nybegynnerstempel i panna.